Alternativ adel

Ja takk, begge deler. For oss som på tross av voksenstatusen ennå ikke vet helt hvilken lidenskap vi skal forfølge, «hva vi skal bli», er det alltid frigjørende å se folk som helt har unnlatt å velge, folk som fryktløst og suksessfullt realiserer prosjekter innenfor mange ulike kunstneriske disipliner. Folk som Sonic Youth.

Bandet startet opp i 1981 og regnes nå blant alternativrockens pilarer. De tjener, ikke ulikt salige The Velvet Underground, som en sentral inspirasjonskilde for tusenvis av kontemporære punk- og støyband, og beviste med det sterke 2004-albumet Sonic Nurse at de så ingenlunde hviler på sine laurbær, tross fartstiden. Men det stopper ikke der: tillegg til arbeidet med bandet stiller de ut maleri og installasjoner, kuraterer galleriutstillinger eller jobber med performance og videokunst, sammen eller hver for seg. Et aktuelt eksempel er bassist Kim Gordons nyeste film, laget i samarbeid med blant andre kunstneren Tony Oursler, som presenteres med en performance på Barbicansenteret i London i oktober.

Dessuten har newyorkerne selvsagt gående diverse musikalske prosjekter i landskapet mellom smal rock, rå støy og eksperimentell jazz ved siden av den Øya-aktuelle moderskipkonstellasjonen kjent som Sonic Youth. Av disse kan både gitarist Lee Ranaldos soloprosjekt og trioen Diskaholics Anonymous oppleves i Oslo den kommende festivalhelgen.

– Jeg skal faktisk spille konsert med noen lokale musikervenner her i kveld, forteller Thurston Moore på telefon fra Massachusetts. Han og Gordon, som er gift, har valgt å flytte fra New York for å oppdra sin felles datter i mer landlige omgivelser.

– Bandet heter College Girls Gone Wild. Vi er impromusikkens Mötley Crüe.

Ginsberg-scenen. Mötley Crüe...? Forklaring følger. Men først: hva skal man svare dem som insisterer på at man må velge seg én ting å satse på, Thurston?

– Da jeg flyttet til New York som 18-åring, var det faktisk først og fremst for litteraturen, for å skrive. Jeg var inspirert av alt som skjedde rundt St. Marks Poetry Center, med folk som Anne Waldman og Allen Ginsberg. Hele den musikalske scenen med Patti Smith, Richard Hell og Tom Verlaine sprang jo ut derfra.

Hvis namedroppingen gikk for fort: Smiths virke som musiker og poet burde være godt kjent, Verlaine og Hell markerte seg for sin del  med bandet Television, og Hell gikk derfra videre til Heartbreakers og Richard Hell & the Voidoids. Alle var de sentrale på den newyorkske punkscenen på 70-tallet, som også skulle fostre band som Ramones, Talking Heads og Blondie. Tilbake til Moore:

– Alt dette hadde stor innflytelse på meg som ung. Musikk og poesi sameksisterte og nærte seg av hverandre, det var kjærlighet til rock´n´roll og kjærlighet til poesi sammenvevd. Det var sånt jeg ville drive med. Jeg så aldri noe motsetningsforhold mellom disiplinene.

Etter Warhol. Alternativrockens yngste 47-åring snakker seg varm.

– Interaksjon mellom kunst- og litteraturscenen var jo, i New York på denne tiden, allerede etablert i og med Andy Warhols Factory og The Velvet Underground. Da jeg kom dit i 1976 eller -77, dreide alt seg om kunstscenen i Soho, omtrent det samme området som de viktige konsertstedene Max´s Kansas City og CBGB´s lå i, og mesteparten av punkscenens publikum var i utgangspunktet fra kunstverdenen.

Moore beskriver hvordan det å være kunstner i datidens New York var ensbetydende med å bevege seg mellom disipliner: å male, lage film, skrive litteratur og spille musikk. Du var ikke en mediespesifikk kunstner, bare en «New York-kunstner».

– Det er den scenen vi sprang ut av, og det er sånn vi fortsatt ter oss. Så sånn svarer jeg: vi selv tenker ikke på det vi gjør, som å jobbe med så ulike ting. Alt vi gjør er deler av én enkel aktivitet.

– Opplever du avstanden mellom litteratur/poesi og kunst som større enn den mellom litteratur/poesi og musikk?

– Nei. Mange av de første kunstnerne jeg engasjerte meg i, var folk som kom fra litteraturkretser og som så tok det de hadde gjort innen litteraturen og flyttet det vekk fra de trykte sidene og over i kunstsfæren, folk som Vito Acconci og Dan Graham. Og så var det concrete poetry. Dette var viktige ting. Folk som Laurie Anderson hadde også et sånt utgangspunkt. Så, nei, jeg ser ikke noe motsetningsforhold der, heller.

Last Days. Manglende vilje til å bli ved sin lest til tross: som skuespillere har ingen av dem pleid å opptre. Gus van Sant er kjent som regissøren av store hollywoodproduksjoner som Good Will Hunting, men han står også bak de heller smale, nyere filmene Elephant, Gerry og Last Days, en trilogi Moore kaller dødsmeditasjoner. Fjorårets Last Days var den siste av de tre, og bygget på selvmordet til Nirvana-vokalisten Kurt Cobain. Moore og van Sant kjenner hverandre godt, og Cobain var en felles personlig bekjent av dem frem til han døde i 1994.

– I Last Days er Gus er mer en art director enn en regissør, sier Moore. Han kommer jo fra kunstskolebakgrunn, fra Rhode Island School of Design som er den samme som Talking Heads gikk på. Han tilhører egentlig en avantgardetradisjon. Han er en interessant regissør og den eneste jeg ville betrodd en slik oppgave - å lage en film bygget på Kurts død - for Gus kjente jo Kurt og Kurt respekterte ham.

På stort lerret. Det er altså i Last Days at Kim Gordon debuterer som skuespiller. Hun har en mindre rolle som «plateselskapsrepresentant» – en karakter hun burde kjenne godt etter 24 år i bransjen.

– Kim spiller den eneste personen som får noen nær kontakt med hovedpersonen. Hun kommer inn fra verden utenfor og fører en samtale med ham – forøvrig er det jo nesten ikke dialog i filmen. Jeg synes den scenen er filmens mest følelsesladde.

Moore jobbet selv som konsulent på settet. Jobben hans gikk ut på å tilbringe tid med hovedrolleinnehaver Michael Pitt, gi ham råd og ideer og diskutere karakteren med ham, og dessuten å vurdere hvilket musikkutstyr som burde vises og hvilke band karakterene burde høre på.

Entusiasme. Thurston Moore & co er – særlig sammenlignet med andre som snart runder 50, hei mamma! – brennende opptatt av og sjeldent oppdatert på hva som rører seg av interessante nykomlinger på undergrunnsscenen, det være seg innen musikk eller kunst. Første gang undertegnede hørte om den nå velkjente kunstneren Matthew Barney, var det i et Sonic Youth-intervju – lenge før mannen bak Cremaster-filmene ble stjerne utenfor kunstverdenens indre sirkler. Nå jeg nå forteller Moore at jeg akkurat har lest en nyutkommet bok om det notoriske, nå nedlagte gjør-det-selv-galleriet Alleged i New York, som Sonic Youth var involvert i tidligere i karrieren, bekrefter han bare inntrykket av at han fremdeles fungerer som et svært relevant samlingspunkt i vitale undergrunnsmiljøer:

– Rart at du nevner det, for mannen bak Alleged, galleristen Aaron Rose, var akkurat på besøk her i huset vårt! Nå jobber han med en film der unge samtidkunstnere prater om hva kunst er, og om hvordan aktører fra ikke-akademiske kunstmiljøer som for eksempel skatemiljøet, som Rose selv kommer fra, etterhvert får aksept i museene.

– Men oppstår fortsatt gallerier med Allegeds type energi? Du synes ikke kunstscenen er like vital i dag?

– Joda. Rose og andre unge folk som ham jobber fortsatt sånn. Det er absolutt en galleriscene i New York som har den energien. Mer enn i galleribydelen Chelsea finner du den nå på Lower East Side, i gallerier som Participant Inc. og Reena Spaulings. Og i Brooklyn har de jo sin egen vibe.

– Innen musikk, da?

– Undergrunnsscenen i New York er faktisk mer spennende nå enn noensinne, synes jeg. Psykedelisk avantgarde, folk, noise, rock... alle spiller sammen og forholder seg til hverandre. Lightning Bolt, Magik Markers, Double Leopards... det er hundrevis av band, flere enn noensinne. Alle har veldig spennende, nye musikalske tilnærminger.

– Det er godt å høre at noen er positive! Det er så mange som klager over at alt var bedre i gamle dager...

– Jeg er veldig nostalgisk selv, jeg. Elsker å se tilbake på bevegelser og sjangre og mimre. Men samtidig er jeg mer oppslukt av det som skjer nå enn av noen annen epoke.

Gøy på landet. Men det var disse collegejentene? College girls gone wild? Jeg hører et fårete smil ta form.

– Da vi først kom sammen ble vi spurt om å spille på et college. Vi trodde det skulle bli en akademisk affære, men det viste seg at det bare var en gjeng collegeungdommer som drakk og got high og festet. De trodde det skulle bli rock, men vi skulle jo bare spille rar improvisert musikk, så de ble sure og begynte å kaste ting på oss, mat og sånt. To fulle jenter kom opp på scenen og begynte å danse, og i stedet for å la dem gjøre narr av oss, gikk jeg bort og løftet opp den ene, men da mistet hun kjolen. Oi, tenkte jeg. Så kom alle vennene deres opp og begynte å bryte og ligge oppå hverandre i en haug og helle øl på hverandre, alt mens vi improviserte! Det var bacchanalian. Teknikeren kom opp og koblet fra mikrofonene våre, og vi kastet oss i van´en og kjørte inn i natten. Her i USA finnes det en type sexploitation-videoer med college-jenter som kler av seg, og de heter gjerne sånt som «college girls gone wild!». Neste konsert var ikke sånn. Den var helt rolig og vanlig. Men det var et fint navn.  

FAKTA, SONIC YOUTH:

• Amerikansk band bestående av Thurston Moore, Kim Gordon, Steve Shelley, Lee Ranaldo og Jim O´Rourke.

• Dannet i 1981.

• Siste album: Sonic Nurse, 2004

• Aktuelle på: Øyafestivalen 

Forsidebilde: Coveret på albumet Sonic Nurse, med et verk av Richard Prince.