Kaninen har stått opp.
Autistiske journaler.
«En julimorgen, den sommeren jeg fylte 42, våknet jeg med en helt ny tanke».
Først etter å ha levd et halvt liv, født barn og hatt lederjobber, forsto Johanne Nordby Wernø at hun er autistisk. Kaninen har stått opp er en gjengivelse av månedene som fulgte. Med overskudd og litterær følsomhet forteller forfatteren historien om sin sene autismediagnose.
Hva forbinder Agatha Christies berømte forsvinning i 1926 med koronapandemiens nedslag på St. Hanshaugen? Hva har den geniforklarte new wave-stjernen David Byrne og den tabloide medieyndlingen Christine McGuinness til felles med popkunstneren Andy Warhol og singer/songwriteren Stina Nordenstam? Hva forener det filosofiske tankegodset til Emmanuel Levinas med rettferdighetssansen til Julian Assange og Lisa Simpsons ensomme intellekt? Hvorfor har skotske sendiagnostiserte autistiske kvinner lenge hatt sin egen interesseorganisasjon, mens norske fastleger fremdeles sender folk hjem uten henvisning til utredning hvis de greier å ha øyekontakt og holde på en jobb? Og er det tilfeldig at skottenes forening heter det samme som hotellet der Agatha Christie etter elleve lange dager ble funnet, etter at banjospilleren hadde gjenkjent henne og varslet politiet?
Etter at fire tiår med annerledeshet fikk et navn, innså Wernø fort at historiene til sendiagnostiserte autister, og spesielt kvinner, var sjokkerende fraværende i norsk offentlighet. Kaninen har stått opp er et bidrag til vår kunnskap om autismens mange sider, og en appell om nye holdninger til nevrodiversitet. Og kanskje kan nye historier om autisme ha et enda bredere mandat: At vi alle bør få lov til å være både sterke og svake – og ikke minst rare.
Kaninen har stått opp.
Autistiske journaler
Litterær sakprosa
Cappelen Damm, 2025
«Sjangeroverskridende fordomsknusing utført med en så sjelden språklig presisjon at den fortjener tittelen årets beste sakprosautgivelse.»
– Jonas Bals, «Årets bøker 2025», Klassekampen
«Stilfullt, sårt og underholdende om å – i godt voksen alder – finne ut at man er autist. En sterk personlig beretning, og en liten autismens kulturhistorie.»
– Sara J. Høgestøl, «Årets beste bøker», Vårt Land
«’Det er meget mulig at Johanne Nordby Wernøs autistiske journaler vil bli stående som en av årets beste sakprosautgivelser’, skrev Johanne Elster Hanson da boken ble anmeldt i slutten av mai. Senere ble den nominert til Brageprisen. Hanson hevdet at Wernøs bok om å leve med autisme gir tilgang på en ‘helt særegen, selvbiografisk stemme’, og våget påstanden om at det ‘simpelthen ikke finnes én eneste daff formulering over nærmere 250 sider’.»
– «Kulturåret 2025», Morgenbladet
«En kraftprestasjon, selv om akkurat det ordet er forslitt, for det føles nesten syndig å lese en såpass personlig tekst om et såpass komplekst tema og samtidig bli så underholdt! (…) Plenty av referanser til Hercule Poirot og andre litterære og kunstneriske helter, flettet sammen med legereferater og fakta, og bundet sammen av Wernøs glitrende penn.»
– Mari Grydeland, Costume
«Wernø motstår både tragedie og triumf, og tilbyr i stedet et nyansert portrett som anerkjenner autismeutfordringene samtidig som det hyller autistiske evner: intens fokus, strukturell tenkning og en annen måte å oppfatte verden på. Hennes åpne og intellektuelt virkningsfulle tilnærming gir viktig innsikt i hva det vil si å være en autistisk kvinne i et samfunn som er tilpasset nevrotypiske sinn.»
– Tom Christian Lillebø, Hammerfestingen
«Johanne Nordby Wernø har skrive ei lovlaus og vilter bok som blandar grep frå essaysjangeren, memoarar, brev og fiksjon – uanfekta av litterære konvensjonar. Det er begeistrande, for slikt renn det ikkje over med i norsk samtidslitteratur.»
– Ida Lødemel Tvedt, Dag & Tid
«Boka blander dagbok med folkeopplysning, opplistinger med noveller, sår nærhet med saklig kunnskap. Den bruker alle midler uten å miste grepet eller fortellerkloen. (…) Setning for setning, avsnitt for avsnitt er dette en usedvanlig velskrevet bok. Rent personlig er det en fryd å se en forfatter fortsatt bruke semikolon på en avslappet, men korrekt måte. (...) Dette er en god og viktig bok.»
– Andreas Wiese, Dagbladet
«Boka til Wernø er imponerande, tidvis vakker – tidvis irriterande. Irriterande fordi ho er kompromisslaus; boka nektar å gå i møte dei som måtte problematisere sjølvidentifiseringa i midten av det heile. Sist veke skreiv eg at boka krev ei form for anerkjenning og empati som bikkar over i truvedkjenning. Over helga hadde eg dårleg samvit for å ha skrive det. (…) Det eg visste, var at boka gjorde meg rikare – og at dette er ei innsikt med breie implikasjonar. (…) Boka til Wernø kasta meg altså tilbake inn i grunnleggande spørsmål om korleis ein skal ta imot andre sine livsforteljingar, i all sin forskjell og sårbarheit, formidla frå éin avgrensa forståingshorisont til eins eigen.»
– Ida Lødemel Tvedt, Dag & Tid
«Ho skriv utruleg morosamt, klokt og sårt om det å oppdage at ho er autist i ein alder av 42 år, og endeleg forstå samanhengen mellom veremåtane sine og vanskar ho har hatt i ein kvardag dominert av nevrotypiske personar. Dette er ei bok som kan skape mykje forståing for forskjellar mellom menneske, og korleis dette er noko som gjer oss alle rikare. Eg blei inspirert av å få sjå verda gjennom autistiske auge – særskilt, besettelsen hennar med Agatha Christie!»
– Katrine Sele, Samtiden
«Tittelen er lett å forelske seg i. (...) Bøker som de til Hanssen, Masternes og Wernø øker forståelsen for alle kaniner som venter på å få våkne og virke i verden, på sine premisser.»
– Silje Bekeng-Flemmen, Klassekampen
«(…) en medrivende og original memoarbok (...) Å lese Wernøs memoar utelukkende i lys av debatten som Diagnosefellen går inn i, ville selvsagt være urettferdig. For boka står fjellstøtt og utmerket i den sykdomsaktivistiske tradisjonen etter Virginia Woolfs essay On Being Ill (1926) og Audre Lordes sinte, insisterende og vakre The Cancer Journals (1980). Som kvinnesaks-, homo- og borgerrettsaktivister, har mennesker med funksjonshemminger og kronisk sykdom skrevet seg inn i kulturhistorien med innenfrabeskrivelser av utenforskap og smertefulle erfaringer. (…) Wernøs nyskapende bok treffer deg både i følelsene og i kroppen, og jeg tror den melder bud om starten på et kunstnerisk interessant forfatterskap.»
– Ida Skjelderup, Samtiden